Bilen min og jeg
Tekst og foto: Helge Ruud
Mange mennesker har en eller flere biler.
Noen mennesker har en eller flere entusiastbiler.
Og noen biler har en entusiast!
Her er historien om mitt liv sammen med Fru Müller!
Del 1
Bakgrunn
Etter at jeg solgte min gamle 1986 Peugeot 505 GTI Familiale høsten 2011, var savnet etter en egen go’-bil til stede. Den gamle Pyg’en var en god og trofast venn, men etter hvert ble rustproblemene såpass omfattende at jeg ikke så annen utvei enn at våre veier måtte skilles. Egentlig har jeg helt siden Peugeot 505 kom, ment at det har vært en av de beste bilene verden har sett. Men nå har dessverre rusta tatt knekken på de aller fleste, og gode eksemplarer er vanskelige å oppdrive, i hvert fall her til lands. Jeg har hatt fire ulike varianter av denne modellen i mitt eie, og har alltid latt meg fascinere av kombinasjonen design, komfort, kjøreegenskaper og nytteverdi. Hvilken annen 7-seter (unntatt kassebiler) har plass til en barnevogn i bagasjerommet med alle 7 setene i bruk?
Jeg hadde egentlig tenkt at den 1986-modellen jeg hadde skulle få bli en grei bruks-veteran etter hvert, men måtte altså til slutt innse at jeg nok ikke var villig til å koste på bilen det som måtte trenges for å få bukt med rusta. Dermed var det bare å selge mens det ennå var noe igjen av bilen.
Det krevde litt tilvenning å bare ha bruksbilen stående i garasjen, men faktisk gikk det overraskende greit å klare seg med bare en bil selv om vi er en nokså stor familie og dermed også har en del transportbehov som skal dekkes. Men utover seinvinteren 2012 ble finn.no/bil en ofte besøkt nettside. Jeg lette til å begynne med i hovedsak etter en ny 505, men det viste seg å være vanskelig å finne brukbare objekter. Etter hvert måtte jeg revurdere, og prøve å tenke nytt i forhold til hva jeg trengte og ønsket. Kravspesifikasjonen omfattet til slutt følgende punkter:
- Veteran eller snart veteran. Men heller ikke for gammel.
- Fin, men ikke for fin. Må kunne tåle å bli brukt.
- Kurant bil. Gjerne en hverdagshelt.
- Riktig pris i forhold til lommeboka mi.
Jeg vurderte flere ulike modeller: Ford Taunus/Cortina, Volvo 140/240, Saab 96/99, Citroen GSA/CX/XM Renault 12/16/20… Men etter hvert falt øynene mine på Mercedes-Benz W123!
MB-W123 kom i produksjon i 1975, og da modellen ble nedlagt i 1986, hadde nærmere 2,7 millioner biler forlatt fabrikken! Modellen var standard-drosja i mange år, og mange mener det er den beste modellen Mercedes noen gang har hatt på programmet. Modellen kom med forskjellige både karosseri- og modellvarianter. Drømmen min var å finne en tilnærmet strøken stasjonsvogn med treliters turbodiesel, automatgir, skinninteriør og ”alt” utstyr uten å koste skjorta…. Vel… Det er vel lov å drømme?
Kjærlighet ved første blikk
Gjennom flere uker var jeg stadig innom på finn.no for å se etter aktuelle kandidater. Det er mye fint å velge i, men utvalget av Mercedes W123 er ikke større enn at det er relativt oversiktlig. Noen eksemplarer er restaurert så de fremstår som nye, mens andre er best egnet som delebiler. Selv er jeg heller skeptisk til de restaurerte objektene. Det er lett å la seg blende av den blinkende lakken, men hvem vet hva som skjuler seg under? Dessuten vil som regel noe av bilens sjel gå tapt under en restaurering. Når en bil ikke lenger er ny, virker det underlig om det ikke finnes spor av levd liv også. Jeg liker å tenke at en liten ripe eller bulk har sin egen historie.
Så det jeg er på jakt etter, er en u-skrudd bil der eventuelle småfeil er så ærlige som mulig.
Utpå sommeren dukket det opp en fin, burgunder sak på finn. Bilen sto i Valdres, noe som ofte innebærer mindre rust enn på biler kjørt på det sentrale østlandet. Den hadde en pris jeg kunne leve med, lav kilometerstand, og så i det hele tatt veldig grei ut. Soltak, artig registreringsnummer og hvite ringer på dekkene noteres også på pluss-siden. Bilen havnet ganske raskt på favorittlista mi, og jeg var stadig innom på nettet for å sjekke om den kanskje var solgt.
Jeg har alltid kviet meg for å ta den første kontakten i forbindelse med et bilkjøp. Jeg elsker å jakte på biler, se etter mulige kandidater, drømme meg bort… Men å gripe telefonen for å ta første kontakt med selger, kvier jeg meg for. Tenk om selgeren er en grinebiter? Eller en som bare vil loppe meg for mest mulig penger? Eller tenk om det viser seg at bilen i virkeligheten er i mye verre stand enn det bildene gir inntrykk av? Kanskje det er best å bare forbli i drømmen?
Men til slutt fikk jeg meg omsider til å ringe. Selgeren lot til å være en hyggelig kar og fortalte villig fra bilens historie. Han kjente selv begge de to foregående eierne, og trodde bilen stort sett bare hadde kjørt i Valdres-traktene, med unntak av et par turer til en slektning i Sogn. Under samtalen ble jeg mer og mer klar over at det var denne bilen jeg ville ha. Vi begynte å snakke om mulige tidspunkter for å inspisere bilen og eventuelt skrive kontrakt, men her inntok selgeren en litt overraskende holdning. Han var nemlig ikke villig til å selge meg bilen uten videre, sa han. Jeg måtte først komme og se på den, og så fikk vi komme tilbake til eventuell handel etterpå. Jeg fikk etter hvert også inntrykk av at det ikke bare var jeg som skulle vurdere bilen, men like mye at den eventuelle kjøper måtte passe til bilen i selgerens øyne.
Greit nok for meg. Litt upraktisk å reise såpass langt to ganger hvis jeg likevel visste at jeg skulle ha bilen, men det var åpenbart slik denne selgeren ønsket å gjøre det, så vi avtalte at jeg skulle komme oppover på ettermiddagen førstkommende søndag.
Sannheten er vel egentlig at det var jeg som var solgt lenge før bilen.
Første stevnemøte
Det var en søndag ettermiddag jeg kjørte opp til Valdres for å inspisere vidunderet. Vel vitende om at kjærlighet gjør blind, hadde jeg gjort flere forsøk på å få noen med meg som kunne ha beina på bakken og være moralsk støtte, men det lyktes ikke. Jeg var altså prisgitt selgers moral og min egen sviktende dømmekraft når bilen skulle tas i øyesyn.
27 mil går fort unna når man gleder seg. Jeg husker ikke så mye fra selve kjøreturen, men jeg tror det var mye nervøs plystring med i bildet.
Selgeren hadde foreslått en bensinstasjon som vi skulle møtes på, og da jeg kom fram så jeg med en gang at jeg hadde kommet rett. I skyggen bak vaskehallen sto vidunderet! Hadde selgeren vært en sluere type, hadde han satt bilen i sola så den virkelig kunne få glitre. Men det var ikke nødvendig. Denne bilen hadde utstråling nok i seg selv til å klare jobben med å blende meg helt uten hjelp av solstråler. Og jeg hadde lagt igjen solbrillene hjemme, og lot meg villig forføre.
Det har blitt noen år siden sist jeg hadde fysisk kontakt med en w123, og jeg hadde aldri før vurdert et konkret eksemplar for eventuelt kjøp. Sammenligningsgrunnlaget mitt var altså heller magert, men bilen gjorde virkelig inntrykk på meg. Motorrommet så renere ut enn kjøkkenbenken hjemme. Bagasjerommet så knapt nok ut til å være brukt. En kikk under bilen avslørte at understellsbehandlinga var heller mangelfull, men på den annen side beviste det påstandene om at bilen ikke har sett salta veier: Jeg kunne ikke spore rust av betydning. Dørhåndtak, girspak og alle hendler og knapper ga alle denne god-følelsen av kvalitet. Dette er en bil som er bygget for å vare!
Det ble selvfølgelig en prøvetur også. Nå var det en stund siden sist jeg hadde kjørt bil med bensinmotor, så jeg måtte konsentrere meg for å få bilen på trill uten å kvele motoren. I tillegg var den mekaniske overføringa mellom den stående gasspedalen og innsprøytningssystemet litt treg og motoren knapt hørbar, så jeg måtte virkelig ta meg sammen. Men til slutt kom vi oss da av gårde. Bilen gled silkemykt igjennom gatene i det lille tettstedet. Fartshumpene var knapt merkbare. Motor, gir og bremser virket upåklagelig og det var i det hele tatt lite som tydet på at bilen hadde stått for det meste ubrukt de siste årene.
Av en eller annen grunn hadde ikke selgeren lyst til å gjøre prøveturen særlig lang, (han snakket noe om en fiskemiddag som ventet hjemme) men det var ikke nødvendig heller. Jeg visste at dette var bilen jeg ville ha!
Kontrakt!
Et par dager senere satte jeg meg på bussen på vei opp til Valdres igjen. Jeg hadde lastet opp pc-en med diverse faglitteratur omkring Mercedes-Benz w123 som tidtrøyte. Mens jeg venta på bussen hadde jeg en liten prat med min husmekaniker. Han ble ivrig da han hørte om prosjektet mitt, og kunne ikke vente med å sjekke annonsen på Finn han også. Og etter en kort vurdering av de relativt sparsomme opplysningene som annonsen og jeg hadde, ga han sin tilslutning. Man kan selvsagt tenke seg at han gjerne ville jeg skulle kjøpe en dårlig bil slik at han kunne tjene desto mer penger på meg som kunde senere, men med min kjennskap til mannens redelighet og den velfylte ordreboka hans, anså jeg risikoen som minimal. Jeg tror faktisk han gleda seg til å se nærmere på bilen. Og siden den måtte igjennom en EU-kontroll i løpet av de nærmeste ukene, gjorde vi en avtale om at de to skulle få treffes om ikke så lenge.
Vel framme i Valdres møtte selgeren meg på skysstasjonen med Mercedesen. Så kjørte vi ut av sentrum og opp til gården hans. Over en kopp kaffe ved kjøkkenbordet fortalte han meg det han visste om bilens historie. Første eier var mannen som også eide det lokale dekk-firmaet. Han hadde bilen som søndagsbil i mange år. Denne karen var også far til en av kameratene til selgeren, så bilen var godt kjent på tunet. Da dekk-mannen døde, var det en annen eldre kar i bygda som kjøpte bilen, men det ble aldri til at han kjørte den. Bilen ble avskiltet og satt på en låve der den sto i noen år. Så døde også denne mannen, og ”min” selger valgte da å kjøpe bilen for å ta vare på den. Men han kom etter hvert fram til at han slett ikke trengte denne bilen, så nå var han på utkikk etter en verdig kjøper, som han sa. Han hadde hatt flere telefoner fra spekulanter som var ute etter å få seg en billig pendlerbil eller ungdomsbil, men han ville forsøke å finne noen som ville sette mer pris på bilen som klenodium. Jeg begynte å kjenne at ansvaret kanskje var litt stort, men selgeren mente jeg var rette mann, så da var det bare å takke for tilliten.
Selgeren hadde foreslått en pris som jeg syntes var ok, så vi diskuterte ikke det noe. Han fikk kona si til å skrible ned en kontrakt. Det var visst hun som var mest skrivefør der i huset. Jeg undertegnet, og dermed var jeg blitt Mercedes-eier.
Ute på tunet ble vi stående en liten stund og prate litt sammen. Det hadde begynt å regne litt, så vi sto på verandaen og beundret bilen sammen. Jeg ble tilbudt å komme innom igjen hvis det passet sånn for å oppdatere ham på status for Mercedesen. En hyggelig gest som jeg gjerne vil følge opp hvis det skulle passe seg sånn en gang.
Så utvekslet vi et siste håndtrykk, før JR14100 og jeg ble overlatt til oss selv.
Hjemkomsten
Så var det å ta fatt på hjemveien. Jeg tok en liten pause på en lokal bensinstasjon. Trengte litt tid til å fordøye inntrykkene. Bli litt bedre kjent. Juster inn speil og sete. Ta et par bilder av vidunderet og sende til de der hjemme. Få meg en matbit. Finne ut hvilken side av bilen tanklokket befant seg på. Før jeg fylte bensin, tok jeg en kjapp telefon tilbake til selger for å sjekke hva han hadde pleid å fylle. Lavoktan burde holde, mente han.
Etter litt fomling fant jeg ut av bilradioen. Dattera til selgeren hadde fått satt inn en moderne CD-spiller. Jeg hadde ikke noen CD-plater med meg, men etter hvert fant jeg ut av hvordan jeg skulle stille inn radioen. Noen har tatt noen snarveier ved tilkobling av radioen, så den hadde ikke strøm til minnet. Resultatet er at den ikke vil huske radiostasjonene når man slår av tenninga. Føres opp på lista over småting å fikse. Videre ser egentlig hele spilleren nokså malplassert ut i dette midtkonsollet, så jeg får vurdere å få den skiftet ut. En original kassettspiller hadde ikke vært feil…
Selve kjøreturen hjem, ble en fornøyelse! Bilen går virkelig fint! Stødig på veien. Rolig på rattet. Kanskje litt mye dødgang i rattet, men likevel lett å plassere inn i svingene. Bremsene tar jevnt og fint. Det siste året har jeg stort sett kjørt kassebil med sløv diesel-motor, så det var deilig å ha 40% mer effekt og 30% mindre vekt enn jeg var blitt vant til. Jeg forsøkte flere ganger å legge inn 5.gir, men det har visst gutta på fabrikken i Sindelfingen glemt å sende med. Til gjengjeld er bilen giret vesentlig høyere enn dieseldyret som står hjemme, så det er ikke egentlig noe problem. Må bare tenke litt annerledes.
Seint på kvelden kommer jeg hjem. Et par dager tidligere hadde jeg ryddet og feid i garasjen for å gjøre plass til nyanskaffelsen. Jeg parkerer ved garasjen før jeg åpner porten, slår på lys i garasjen og rygger inn. Litt forsiktig, nå… Sjekker to ganger ekstra at sidespeilene går klar av karmene før jeg rygger de siste to meterne. Slukker billyktene. Setter på parkeringsbremsen. Slår av motoren. Hører at den elektriske antenna forsvinner ned i venstre bakskjerm med et sukk. Så går jeg ut av bilen og blir stående en liten stund foran bilen. Det er halvmørkt. Jeg kjenner duftene av bensin, eksos, varm motor, varme hjul. Hører på den tikkende lyden av metall som kjøles ned. Legger hånda litt på panseret for å kjenne på varmen… Og akkurat der og da opplever jeg et magisk øyeblikk. Jeg har alltid tenkt på Mercedes-biler som hannkjønn. Litt tysk pondus og mustasje, om du skjønner. Men akkurat mens jeg står her og merker hvordan bilen på en måte puster ut etter turen, forstår jeg at det er en dame jeg har fått i hus!
Dette må fordøyes.
Navnevalg
Dette var ikke akkurat det jeg hadde planlagt. Nå sto det altså en moden dame i garasjen! Hva vil kona si til dette?
Fred i heimen er viktig, så første tiltak var å ta saken opp med kona. Men jeg tror kanskje ikke hun helt forsto hva jeg snakket om da jeg sa at det hadde flytta inn ei dame i garasjen. Jeg valgte å tolke det som en slags aksept, og lot den ballen ligge.
Neste utfordring ble å finne et navn til damen. Hun har jo levd et langt liv før vi traff hverandre, men språkproblemene gjorde det litt vanskelig å finne ut om hun allerede hadde et navn, så jeg fant ut at jeg fikk finne på noe selv. Problemstillingen ble drøftet i ulike fora. Noen forslag kom inn, men jeg følte ikke at det var noe av dette som helt matchet damen i garasjen. Det måtte bli noe som gjenspeilet det tyske samtidig som det ikke skulle være for vulgært eller kontant. Navneforslag som Greta, Gerda og Helga ble forkastet. Og selv om Mercedes i seg selv er et fint jentenavn, var det i denne sammenheng på en måte oppbrukt…
Jeg abonnerer på et svensk bilblad, og for et par år siden hadde de en 1978 Mercedes 350SE som redaksjonsbil. Denne fikk navnet dr. Müller. Jeg smakte litt på navnet og fant ut at det var passelig tysk, samtidig som det også hadde passe dose verdighet over seg. Og siden damen i garasjen min er i samme familie, falt det etter hvert naturlig for meg å kalle henne opp etter denne.
Velkommen hjem, fru Müller!
